Fredag 30. august 2013 ble den første PRAXIS`en avholdt på Krønsj i Torggata : ) Fantastisk at det kom så mange, 16 stk. første gangen, det lover godt!
Temaet vi fokuserte på handlet om koblingen mellom kunstnerisk og spirituell praksis. Vi startet med å varme opp kroppen med hands-on, to og to, og deretter varmet vi opp leddene ytterligere. Vi gikk så inn i en rituell øvelse som gikk ut på å riste i 40 minutter sammenhengende, så avrundet vi ristinga med en liten meditasjon hvor vi avsluttet med to spørsmål;
Hva er spiritualitet for deg? Er det noe i din kunstneriske praksis som kan kobles til en spirituell praksis?
Alle fikk tid til å skrive ned egne tanker og deretter dele dette to og to. Vi fikk dessverre for liten tid til å dele i plenum, jeg skulle gjerne hatt en time til ; ) Poenget med å stille disse eksistensielle spørsmålene var ikke å finne ett svar/konklusjon, men heller å sette i gang en bevissthet og prosess i forhold til dette tema.
Jeg opplever at begrepet spiritualitet har fått et ufordelaktig vedheng i vårt norske språk og samfunn, dette også innenfor scenekunsten. Noe jeg synes er ganske rart, fordi i vår norske/nordiske kultur har naturen til alle tider, mer eller mindre bevisst, vært kilde til spirituell tilkobling. I scenekunsten er de fleste opptatt av hvordan man former sin egen tilstedeværelse (altså hvordan man er på scenen). Det er mange øvelser innenfor scenekunst som vi bruker for å utvide og utvikle nettopp dette. Mange av disse øvelsene stammer fra og har tilknytting til en spirituell praksis uten at det annerkjennes. F.eks. fokus på pusten og pusteøvelser, utvide kontakten med kroppen (ta plass i kroppen), åpne sansene, jording etc.
Hva er det som gjør at vi i Norge på generelt grunnlag har et så problematisk forhold til begrepet spiritualitet?
Jeg fikk ikke snakket med alle i lunsjen/kaffe slaberaset etter PRAXIS`en, så derfor oppfordrer jeg de som vil til å legge ut tanker og erfaringer slik at vi kan utveksle her i bloggen!
Neste praxis jeg holder er 20. sept! Da går ferden videre inn i dette tema : )
Hilsen Inger-Reidun
Temaet vi fokuserte på handlet om koblingen mellom kunstnerisk og spirituell praksis. Vi startet med å varme opp kroppen med hands-on, to og to, og deretter varmet vi opp leddene ytterligere. Vi gikk så inn i en rituell øvelse som gikk ut på å riste i 40 minutter sammenhengende, så avrundet vi ristinga med en liten meditasjon hvor vi avsluttet med to spørsmål;
Hva er spiritualitet for deg? Er det noe i din kunstneriske praksis som kan kobles til en spirituell praksis?
Alle fikk tid til å skrive ned egne tanker og deretter dele dette to og to. Vi fikk dessverre for liten tid til å dele i plenum, jeg skulle gjerne hatt en time til ; ) Poenget med å stille disse eksistensielle spørsmålene var ikke å finne ett svar/konklusjon, men heller å sette i gang en bevissthet og prosess i forhold til dette tema.
Jeg opplever at begrepet spiritualitet har fått et ufordelaktig vedheng i vårt norske språk og samfunn, dette også innenfor scenekunsten. Noe jeg synes er ganske rart, fordi i vår norske/nordiske kultur har naturen til alle tider, mer eller mindre bevisst, vært kilde til spirituell tilkobling. I scenekunsten er de fleste opptatt av hvordan man former sin egen tilstedeværelse (altså hvordan man er på scenen). Det er mange øvelser innenfor scenekunst som vi bruker for å utvide og utvikle nettopp dette. Mange av disse øvelsene stammer fra og har tilknytting til en spirituell praksis uten at det annerkjennes. F.eks. fokus på pusten og pusteøvelser, utvide kontakten med kroppen (ta plass i kroppen), åpne sansene, jording etc.
Hva er det som gjør at vi i Norge på generelt grunnlag har et så problematisk forhold til begrepet spiritualitet?
Jeg fikk ikke snakket med alle i lunsjen/kaffe slaberaset etter PRAXIS`en, så derfor oppfordrer jeg de som vil til å legge ut tanker og erfaringer slik at vi kan utveksle her i bloggen!
Neste praxis jeg holder er 20. sept! Da går ferden videre inn i dette tema : )
Hilsen Inger-Reidun
RSS Feed
